Mitt vitnesbyrd

Mitt vitnesbyrd

Jeg vokste opp på Jørpeland i Ryfylke. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 13 år gammel, da flyttet jeg til Sandnes med min mor. Det var nok medvirkende til at jeg ga blaffen i skolen og begynte tidlig med festing og drikking.

   

Da jeg var 20 år og læretiden min som betongarbeider gikk mot slutten, fant jeg ut at dette ikke var noe som jeg ville jobbe videre med. Jeg syntes det ble for tungt med jobben da jeg i tillegg spilte fotball nesten hver deg i Sandnes-Ulf. Noen i familien anbefalte meg å gå på Fjelltun bibelskole, men det var det siste jeg ville. 

Jeg begynte etterhvert der. Jeg tenkte at det i det minste var noen pene damer der😊 Da jeg kom dit, fant jeg ut at jeg ikke kunne gå rundt å banne på skolen, så da prøvde jeg å slutte med det. Jeg fikk høre at Jesus hadde gjort alt for oss, vi skulle ikke gjøre noe. Det var bra, tenkte jeg, at jeg ikke skulle gjøre noe. Men så hørte jeg at en av lærerne sa ut i klasserommet: Du må omvende deg! Dette syntes jeg hørtes motstridende ut. Først at Jesus har gjort alt og at jeg ikke skulle gjøre noe, så i andre omgang at jeg måtte omvende meg, som om jeg skulle gjøre noe selv. 

Dette tenkte jeg innebar å bli skikkelig dvs. slutte å synde og begynne å gjøre gode og kristelige gjerninger. Jeg var veldig frekk i munnen før og tenkte at jeg ikke skulle være det. Så jeg gikk i gang med å skulle omvende meg. Det førte til at egenrettferdigheten tok overhånd, jeg vokste meg stolt over min egen menneskelige forbedring.

Først syntes jeg at jeg oppførte meg ganske bra, en del bedre enn mange andre. Men så skjedde det etterhvert at jeg kveld etter kveld fikk dårlig samvittighet for ting som jeg hadde sagt. Selv om jeg ytre sett ikke sa noe særlig stygt, så fikk jeg se at tanker og motiver bak ordene mine var urene og syndige. Jeg så at jeg var under Guds vrede og kom til å gå fortapt, evig fortapt. Selv om jeg hadde levd et åpenbart syndig liv tidligere, så måtte Herren overbevise også meg om synd. Det står jo også at «alle har syndet og står uten ære for Gud» (Rom 3, 23).

En dag mens jeg stod i trappen på Fjelltun, så jeg at hvert eneste ord som jeg sa, var urent og syndig. Det førte til at jeg gav opp å grunnlegge min egen rettferdighet. Jeg mistet troen på meg selv, at jeg selv kunne være eller gjøre noe til min egen frelse. Jeg så at det var ikke stoff i meg til å verken kunne bli eller leve som en kristen ut fra naturlige forutsetninger. Jeg erfarte det som Paulus skriver om: 

«For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet (den syndige natur).» Men jeg fikk det ikke i orden med det samme. Det gikk antakeligvis noen dager før jeg en kveld leste i et lite traktat som heter «Kraften av Lammets blod».

   

2 ting husker jeg fra det jeg leste. Det første var dette: Egenrettferdigheten og egenkjærligheten er det seigeste ugresset som finnes. Da jeg leste det, rammet lovens ord meg i hjertet noe veldig, som et stikk. Det var nok slik som da Peter talte til folket på pinsedagen: «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet.» (Apg 2, 37). Her hadde jeg gått i uker og måneder og arbeidet på min egen fromhet og rettferdighet, og så var også det synd.

Det andre som jeg husker og som løste meg var ordet fra 1. Joh. 1, 7: Og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Da kom Jesus selv til meg gjennom det ordet og frigjorde samvittigheten min, og jeg fikk en enorm fred inne i hjertet mitt. Det er nok den det står om i Fil. 4, 7: Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. Denne Guds egen fred som går over all forstand kan ikke forklares, men bare erfares.

Jeg er glad i dette sangverset som er som tatt ut av min egen erfaring:

Jeg var fortapt og så ingen vei, da så jeg blodet, ja blodet.

Da ingen makt kunne frelse meg, da frelste blodet.

Da fikk jeg kaste min byrde av, da fikk jeg svømme i nådens hav.

Takk være blodet, ja blodet.

Tidligere misforstod jeg hva omvendelsen besto i. Omvendelsen er ikke omvendelse fra et grovere verdslig liv til et finere religiøst liv. Nei, omvendelsen er omvendelse til Jesus. Har du tatt imot ham, så er du omvendt. Det står skrevet: Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (Joh 1, 12).

   

Hva skjer når du tar imot Jesus? I det øyeblikk du tar imot Jesus, så blir du tilregnet Jesus med alt det som han er og har gjort. Samtidig blir du fraregnet, ikke tilregnet, alt det som du selv er og har gjort. På den måten står du i Jesus, ren og rettferdig for Gud. Ja, Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Det er derfor at det står: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8, 1).