Hvorfor jeg er en kristen...

Da jeg vokste opp på Jørpeland så het det at jeg var en kristen, men det besto bare i at jeg ikke pleide å banne og misbruke Guds navn, og så sa jeg at jeg trodde på Jesus, men jeg kjente ham ikke. Jesus har jo sagt: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus (Joh 17, 3).

Grunnen til at jeg sa at jeg var en kristen, og min forståelse av det å tro på Jesus ble kun bygget på at jeg lot være å gjøre disse syndene, og så sa jeg at jeg trodde på Jesus. Men det var bare en slags «oppdragelseskristendom», eller en slags tro på Jesus som en historisk person, tro på at han hadde levd. Jeg hadde navn av å leve, men var død. Jeg var religiøs, men ikke frelst.

Da jeg var 13 år skilte min mor og far seg og jeg flyttet til Sandnes som 13 åring. Jeg begynte tidlig med å drikke og leve som folk flest som ikke er kristne. Og fotballen var en stor og viktig del av livet mitt. Da jeg var 18 år og begynte min læretid som betongarbeider på Skjæveland Cementstøperi, hadde jeg nok en ateistisk forståelse. Jeg tenkte og levde som om Gud overhodet ikke eksisterte.

På grunn av mye støy der vi jobbet, så gikk vi med hørselvern. Der hørte jeg på vanlig radio. Den slo over på en kristen radiokanal som den gang het Nytt Liv Media. I ettertid tror jeg Gud brukte noe av det jeg hørte her til å få meg til å begynne å tenke på kristendommen. En historie som jeg husker var følgende: En mann som hadde peiling på vitenskap sa at jorda med alle mennesker, dyr og klima er veldig komplekst og sammensatt. At alt dette skulle liksom komme og bli til av seg selv, er like lite sannsynlig som om du tar den største jumbojeten i deler, kaster det sammen og at det så av seg selv plutselig skulle stå fullt ferdig montert. Dette fikk meg til å tenke på AT Gud gjerne fantes likevel.

Det førte til at jeg tenkte stadig mer på de kristne tingene. På denne tiden så begynte jeg også å kjenne på en slags tomhet og meningsløshet med livet. Etter mye om og men, så begynte jeg på bibelskole som 20-åring.

Der fikk jeg med Gud å gjøre. Jeg fikk med Gud å gjøre gjennom hans ord: Bibelen, sann kristen forkynnelse og kristen litteratur. Når jeg fikk med Gud å gjøre, så ble jeg anklaget og dømt av Gud i samvittigheten for det som jeg hadde gjort. Jeg kjente (kan helst si følte) at Guds vrede hang over hodet og ørene mine på grunn av mine synder. Det står for øvrig at alle har syndet og står uten ære for Gud (Rom 3, 23). Alle har vi altså brutt ett eller flere av de 10 bud. Så alle har vi gjort noe galt.

Jeg fikk se at jeg var fortapt og kom til å fare rett til helvete om jeg døde i denne tilstand. Dette bøyde jeg meg for, at det var det som jeg fortjente hvis han skulle behandle meg etter mitt liv og mine gjerninger. Mens jeg var i denne nød (syndenød), så viste Gud meg noe. Jeg fikk høre og tro (stole på) at Guds Sønn hadde hengt på korset for oss fortapte og forbanna syndere.

Gud viser sin kjærlighet til oss ved oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5, 8).

Av bare evig kjærlighet til meg så gav han sitt liv og blod til soning for alt det galne jeg hadde gjort. 

Det står skrevet: Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom (Jes 53, 5).

I ettertid så ser jeg at fotballen var en slags avgud for meg. For det står skrevet: For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være (Matt 6, 21). Det er ikke galt i seg selv med fotball, tvert imot. Men når det blir størst og viktigst for oss, da blir det feil. Jesus må få være på 1 plass i livet vårt. Mange har i dag dessverre sine hjerter i idrett og ikke i Jesus. Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (Joh 1, 12).