 |
Mitt vitnesbyrd
Jeg vokste opp på Jørpeland i Ryfylke.
Foreldrene mine skilte seg da jeg var 13 år gammel, da flyttet jeg til Sandnes
med min mor. Det var nok medvirkende til at jeg ga blaffen i skolen og begynte
tidlig med festing og drikking.
Da jeg var 20 år og læretiden min som
betongarbeider gikk mot slutten, fant jeg ut at dette ikke var noe som jeg
ville jobbe videre med. Jeg syntes det ble for tungt med jobben da jeg i
tillegg spilte fotball nesten hver deg i Sandnes-Ulf. Noen i familien anbefalte
meg å gå på Fjelltun bibelskole, men det var det siste jeg ville.
Jeg begynte
etterhvert der. Jeg tenkte at det i det minste var noen pene damer der😊 Da
jeg kom dit, fant jeg ut at jeg ikke kunne gå rundt å banne på skolen, så da
prøvde jeg å slutte med det. Jeg fikk høre at Jesus hadde gjort alt for
oss, vi skulle ikke gjøre noe. Det var bra, tenkte jeg, at jeg ikke skulle
gjøre noe. Men så hørte jeg at en av lærerne sa ut i klasserommet: Du må
omvende deg! Dette syntes jeg hørtes motstridende ut. Først at Jesus har gjort
alt og at jeg ikke skulle gjøre noe, så i andre omgang at jeg måtte omvende
meg, som om jeg skulle gjøre noe selv.
Dette tenkte jeg innebar å bli skikkelig
dvs. slutte å synde og begynne å gjøre gode og kristelige gjerninger. Jeg var
veldig frekk i munnen før og tenkte at jeg ikke skulle være det. Så jeg gikk i
gang med å skulle omvende meg. Det førte til at egenrettferdigheten tok
overhånd, jeg vokste meg stolt over min egen menneskelige forbedring.
Først syntes jeg at jeg oppførte meg ganske
bra, en del bedre enn mange andre. Men så skjedde det etterhvert at jeg kveld
etter kveld fikk dårlig samvittighet for ting som jeg hadde sagt. Selv om jeg
ytre sett ikke sa noe særlig stygt, så fikk jeg se at tanker og motiver bak ordene
mine var urene og syndige. Jeg så at jeg var under Guds vrede og kom til å gå
fortapt, evig fortapt. Selv
om jeg hadde levd et åpenbart syndig liv tidligere, så måtte Herren overbevise
også meg om synd. Det står jo også at «alle har syndet og står uten ære for
Gud» (Rom 3, 23).
En dag mens jeg stod i trappen på Fjelltun,
så jeg at hvert eneste ord som jeg sa, var urent og syndig. Det førte til at
jeg gav opp å grunnlegge min egen rettferdighet. Jeg mistet troen på meg selv,
at jeg selv kunne være eller gjøre noe til min egen frelse. Jeg så at det var
ikke stoff i meg til å verken kunne bli eller leve som en kristen ut fra
naturlige forutsetninger. Jeg erfarte det som Paulus skriver om:
«For det som
var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet (den syndige
natur).» Men jeg fikk det ikke i orden med det samme. Det gikk antakeligvis
noen dager før jeg en kveld leste i et lite traktat som heter «Kraften av
Lammets blod».
2 ting husker jeg fra det jeg leste. Det
første var dette: Egenrettferdigheten og egenkjærligheten er det seigeste
ugresset som finnes. Da jeg leste det, rammet lovens ord meg i hjertet noe
veldig, som et stikk. Det var nok slik som da Peter talte til folket på
pinsedagen: «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet.» (Apg 2, 37). Her
hadde jeg gått i uker og måneder og arbeidet på min egen fromhet og
rettferdighet, og så var også det synd.
Det andre som jeg husker og som løste meg
var ordet fra 1. Joh. 1, 7: Og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.
Da kom Jesus selv til meg gjennom det ordet og frigjorde samvittigheten min, og
jeg fikk en enorm fred inne i hjertet mitt. Det er nok den det står om i Fil.
4, 7: Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres
tanker i Kristus Jesus. Denne Guds egen fred som går over all forstand kan ikke
forklares, men bare erfares.
Jeg er glad i dette sangverset som er som tatt ut av min egen erfaring:
Jeg
var fortapt og så ingen vei, da så jeg blodet, ja blodet.
Da
ingen makt kunne frelse meg, da frelste blodet.
Da
fikk jeg kaste min byrde av, da fikk jeg svømme i nådens hav.
Takk
være blodet, ja blodet.
Tidligere misforstod jeg hva omvendelsen besto i. Omvendelsen er ikke omvendelse fra et grovere verdslig liv til et finere religiøst liv. Nei, omvendelsen er omvendelse til Jesus. Har du tatt imot ham, så er du omvendt. Det står skrevet: Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (Joh 1, 12).
Hva skjer når du tar imot Jesus? I det
øyeblikk du tar imot Jesus, så blir du tilregnet Jesus med alt det som han er
og har gjort. Samtidig blir du fraregnet, ikke tilregnet, alt det som du selv er
og har gjort. På den måten står du i Jesus, ren og rettferdig for Gud. Ja, Gud
anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Det er derfor at det står: Så
er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8, 1).
