Frelst av nåde

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave (Ef. 2, 8).

Paulus skriver til de kristne i Efesus at de var frelst av nåde. Hva vil det si? Ordet nåde heter på latin gratia, og fra det har vi ordet gratis. At noe er gratis vil si at vi får det får intet, uten å måtte betale for det. Nåde betyr at Gud elsker oss uten grunn i oss selv. Han har fattet kjærlighet til oss uten at vi fortjener en slik kjærlighet.

Så kan vi si at kilden eller kanalen for Guds nåde mot oss er Golgata kors. En sang sier det slik: Det var nåde, ja nåde, at min Jesus for meg døde, på et kors engang for meg på Golgata.

Her i Ef. 2, 8 står det at efeserne var frelst av nåde, altså for intet. Hva vil det si å være frelst? I Lukasevangeliet 1, 77 finner vi en god definisjon på hva Bibelen legger i ordet frelse. Der står det om døperen Johannes som skulle gå fram foran Jesus for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt. Her sies det tydelig at man lærer frelse å kjenne ved å få sine synder tilgitt. Hvem trenger det? Alle mennesker. For det står skrevet: Alle har syndet og mangler Guds herlighet (Rom 3, 23).

En som fikk oppleve dette var den lamme mannen som ble båret til Jesus av 4 menn. Det står at da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt! Så var han frelst av bare nåde.

Videre sies det at efeserne var frelst av nåde, ved tro. At det er ved tro står for å understreke av frelsen av nåde ikke var mottatt av gjerninger eller ved noe eget strev. Nei, for da var heller ikke frelsen av bare nåde. For frelse av nåde og frelse av gjerninger er to ting som utelukker hverandre gjensidig. Det står skrevet: Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.

Ordene «Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave» betyr ikke bare at man får frelsen for intet av bare nåde, men det peker også tilbake på troen. Som hele frelsen er av bare nåde, så er også troen (selve frelsestilegnelsen) en gave som man får ufortjent av Guds nåde.

Det er det beste valget et menneske kan ta at det vil tro på Jesus og bli en kristen. Men det er ikke valget som skaper tro på Jesus, men det er Ordet og Den Hellige Ånd som kaller og tenner troens tillit til Jesus i våre hjerter. Når Ånden kaller, så kan det nok oppleves som man blir satt på et valg. En har sagt: Det er bare en type mennesker som blir frelst, og det et er de som lar seg frelse. Det er vår oppgave: Å la oss frelse (passivt). Tar du imot ordet om Jesus, så tar du imot Jesus selv med all hans nåde og gave.

Dette henger sammen med at når Kristus blir forkynt i Ånd og sannhet, da kommer han selv nær. For ordet om Jesus taler ikke bare om Jesus, men Jesus selv kommer personlig til oss gjennom dette ordet og frelser oss, altså skaper tillit til seg selv og sitt fullbrakte frelsesverk i våre hjerter.

Derfor må vi stadig få lytte til evangeliets ord, for det er det som er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Det kan frelse oss og styrke oss i troen på Jesus. Evangeliet lyder: Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham (Jes 53, 5-6).

Hvorfor jeg er en kristen...

Da jeg vokste opp på Jørpeland så het det at jeg var en kristen, men det besto bare i at jeg ikke pleide å banne og misbruke Guds navn, og så sa jeg at jeg trodde på Jesus, men jeg kjente ham ikke. Jesus har jo sagt: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus (Joh 17, 3).

Grunnen til at jeg sa at jeg var en kristen, og min forståelse av det å tro på Jesus ble kun bygget på at jeg lot være å gjøre disse syndene, og så sa jeg at jeg trodde på Jesus. Men det var bare en slags «oppdragelseskristendom», eller en slags tro på Jesus som en historisk person, tro på at han hadde levd. Jeg hadde navn av å leve, men var død. Jeg var religiøs, men ikke frelst.

Da jeg var 13 år skilte min mor og far seg og jeg flyttet til Sandnes som 13 åring. Jeg begynte tidlig med å drikke og leve som folk flest som ikke er kristne. Og fotballen var en stor og viktig del av livet mitt. Da jeg var 18 år og begynte min læretid som betongarbeider på Skjæveland Cementstøperi, hadde jeg nok en ateistisk forståelse. Jeg tenkte og levde som om Gud overhodet ikke eksisterte.

På grunn av mye støy der vi jobbet, så gikk vi med hørselvern. Der hørte jeg på vanlig radio. Den slo over på en kristen radiokanal som den gang het Nytt Liv Media. I ettertid tror jeg Gud brukte noe av det jeg hørte her til å få meg til å begynne å tenke på kristendommen. En historie som jeg husker var følgende: En mann som hadde peiling på vitenskap sa at jorda med alle mennesker, dyr og klima er veldig komplekst og sammensatt. At alt dette skulle liksom komme og bli til av seg selv, er like lite sannsynlig som om du tar den største jumbojeten i deler, kaster det sammen og at det så av seg selv plutselig skulle stå fullt ferdig montert. Dette fikk meg til å tenke på AT Gud gjerne fantes likevel.

Det førte til at jeg tenkte stadig mer på de kristne tingene. På denne tiden så begynte jeg også å kjenne på en slags tomhet og meningsløshet med livet. Etter mye om og men, så begynte jeg på bibelskole som 20-åring.

Der fikk jeg med Gud å gjøre. Jeg fikk med Gud å gjøre gjennom hans ord: Bibelen, sann kristen forkynnelse og kristen litteratur. Når jeg fikk med Gud å gjøre, så ble jeg anklaget og dømt av Gud i samvittigheten for det som jeg hadde gjort. Jeg kjente (kan helst si følte) at Guds vrede hang over hodet og ørene mine på grunn av mine synder. Det står for øvrig at alle har syndet og står uten ære for Gud (Rom 3, 23). Alle har vi altså brutt ett eller flere av de 10 bud. Så alle har vi gjort noe galt.

Jeg fikk se at jeg var fortapt og kom til å fare rett til helvete om jeg døde i denne tilstand. Dette bøyde jeg meg for, at det var det som jeg fortjente hvis han skulle behandle meg etter mitt liv og mine gjerninger. Mens jeg var i denne nød (syndenød), så viste Gud meg noe. Jeg fikk høre og tro (stole på) at Guds Sønn hadde hengt på korset for oss fortapte og forbanna syndere.

Gud viser sin kjærlighet til oss ved oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5, 8).

Av bare evig kjærlighet til meg så gav han sitt liv og blod til soning for alt det galne jeg hadde gjort. 

Det står skrevet: Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom (Jes 53, 5).

I ettertid så ser jeg at fotballen var en slags avgud for meg. For det står skrevet: For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være (Matt 6, 21). Det er ikke galt i seg selv med fotball, tvert imot. Men når det blir størst og viktigst for oss, da blir det feil. Jesus må få være på 1 plass i livet vårt. Mange har i dag dessverre sine hjerter i idrett og ikke i Jesus. Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (Joh 1, 12).

Mi kjære farmor Ruth har reist hjem.

I dag var jeg i begravelse til mi kjære farmor Ruth Ueland. Hun ble 91 år.

Hun var ei veldig god farmor for meg i oppveksten, og jeg hadde mye med henne å gjøre når jeg vokste opp på Jørpeland i Ryfylke. Jeg husker at når jeg var liten så smørte hun masse Ritz-kjeks til meg for å prøve å få i meg noe mat. Når jeg ble eldre så laget hun mye god mat til meg og steikte ofte poteter i panna til meg.

Hun bodde på Tungland på Jørpeland og var nabo med onkel Kurt og tante Miriam. I seinere år så flyttet hun og Garund (hennes mann) inn i leilighet oppe i huset til Kurt og Miriam. Når jeg var innover på Jørpeland for å besøke familie eller var i der i jobbsammenheng, så bodde jeg hos Ruth. Vi ble veldig godt kjent og leste bøker sammen og snakket sammen om Jesus. Hennes personlighet var preget av godt humør og stort engasjement i alle ting. Hun var kjærlig og omsorgsfull. Hun var også veldig hjelpsom.

Farmor hadde ikke så god helse og måtte etterhvert gå med rulator. Etter flere år med dårlig helse som gikk nedover, måtte hun til slutt flytte inn på Jonsokberget sykehjem. Der bodde hun i flere år og der besøkte vi henne. For et par år siden så var ikke farmor så god i helsa og vi trodde at det gikk mot slutten. Da tenkte jeg på hva jeg skulle si til henne, og så kom det et ord for meg i bibelen. Det var ordet: Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd (Jes 41, 10). Da jeg fortalte henne det ordet så lurte hun på hvor det stod. Så sa Ruth: Det må være det beste ordet i hele bibelen. Deretter leste jeg en fin sang som handler om det samme og som er en realitet for en kristen. Det var følgende: Tett ved sida mi går Jesus, Alltid vil han væra der. Eg treng ikkje gå og ottast Når eg fylgjer Jesus her. Han som er den gode hyrding, Tek mi vesle, veike hand. Dag for dag han trufast leider Meg til himlens lyse land. Tett ved sia mi går Jesus, Alltid vil han vera der.

  

Farmor fikk leve ca 2 år til. Men nå for ikke så lenge siden, så var farmors helse ikke så god. Hun fikk mye smertestillende og var svak. Så sovnet hun stille inn i troen på Jesus den 15. november. Nå var hun "borte fra legemet og hjemme hos Herren" (2. Kor 5, 8). Jeg var noe bekymret i det siste fordi farmor var så svak den senere tiden at hun ikke klarte å lese så mye selv, verken i andaktsbok eller i bibelen, og tenkte en del på om hun hadde fått nok næring, nok mat for livet sammen med Jesus. Jesus sa jo også en gang at "mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ord av Guds munn" (Matt 4, 4). Når jeg tenkte på dette og var en del bekymret, så kom det et ord for meg fra bibelen: "Og ingen skal rive dem ut av min hånd". Det ga meg trøst og tro for at Jesus hadde passet på henne og bevart henne i troen. Det ordet står i en sammenheng om hvor Jesus snakker om seg selv som den gode hyrden. Det står skrevet: Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd (Joh 10, 27-28).

Det er trygt og godt å vite at nå er Ruth flyttet hjem til Jesus i himmelen, og at jeg en dag skal få treffe henne igjen. Jesus har jo gitt et løfte som gjelder alle kristne. Han har sagt: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør (Joh 11, 25). Det står også i bibelen at vi ikke skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at vi ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. For så sant som vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ordene (1. Tess 4, 13-18). Dette handler om hva som skal skje når Jesus kommer tilbake for å dømme levende og døde. Disse ordene kan vi som kristne trøste hverandre med. På gjensyn, kjære farmor Ruth!

Hvis du også vil bli med til himmelen, så kan du gjøre det ved å ta imot Jesus i hjertet ditt. Det står skrevet: Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (Joh 1, 12). Den som har Sønnen, har livet (1. Joh 5, 12).

Mitt vitnesbyrd

Mitt vitnesbyrd

Jeg vokste opp på Jørpeland i Ryfylke. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 13 år gammel, da flyttet jeg til Sandnes med min mor. Det var nok medvirkende til at jeg ga blaffen i skolen og begynte tidlig med festing og drikking.

   

Da jeg var 20 år og læretiden min som betongarbeider gikk mot slutten, fant jeg ut at dette ikke var noe som jeg ville jobbe videre med. Jeg syntes det ble for tungt med jobben da jeg i tillegg spilte fotball nesten hver deg i Sandnes-Ulf. Noen i familien anbefalte meg å gå på Fjelltun bibelskole, men det var det siste jeg ville. 

Jeg begynte etterhvert der. Jeg tenkte at det i det minste var noen pene damer der😊 Da jeg kom dit, fant jeg ut at jeg ikke kunne gå rundt å banne på skolen, så da prøvde jeg å slutte med det. Jeg fikk høre at Jesus hadde gjort alt for oss, vi skulle ikke gjøre noe. Det var bra, tenkte jeg, at jeg ikke skulle gjøre noe. Men så hørte jeg at en av lærerne sa ut i klasserommet: Du må omvende deg! Dette syntes jeg hørtes motstridende ut. Først at Jesus har gjort alt og at jeg ikke skulle gjøre noe, så i andre omgang at jeg måtte omvende meg, som om jeg skulle gjøre noe selv. 

Dette tenkte jeg innebar å bli skikkelig dvs. slutte å synde og begynne å gjøre gode og kristelige gjerninger. Jeg var veldig frekk i munnen før og tenkte at jeg ikke skulle være det. Så jeg gikk i gang med å skulle omvende meg. Det førte til at egenrettferdigheten tok overhånd, jeg vokste meg stolt over min egen menneskelige forbedring.

Først syntes jeg at jeg oppførte meg ganske bra, en del bedre enn mange andre. Men så skjedde det etterhvert at jeg kveld etter kveld fikk dårlig samvittighet for ting som jeg hadde sagt. Selv om jeg ytre sett ikke sa noe særlig stygt, så fikk jeg se at tanker og motiver bak ordene mine var urene og syndige. Jeg så at jeg var under Guds vrede og kom til å gå fortapt, evig fortapt. Selv om jeg hadde levd et åpenbart syndig liv tidligere, så måtte Herren overbevise også meg om synd. Det står jo også at «alle har syndet og står uten ære for Gud» (Rom 3, 23).

En dag mens jeg stod i trappen på Fjelltun, så jeg at hvert eneste ord som jeg sa, var urent og syndig. Det førte til at jeg gav opp å grunnlegge min egen rettferdighet. Jeg mistet troen på meg selv, at jeg selv kunne være eller gjøre noe til min egen frelse. Jeg så at det var ikke stoff i meg til å verken kunne bli eller leve som en kristen ut fra naturlige forutsetninger. Jeg erfarte det som Paulus skriver om: 

«For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet (den syndige natur).» Men jeg fikk det ikke i orden med det samme. Det gikk antakeligvis noen dager før jeg en kveld leste i et lite traktat som heter «Kraften av Lammets blod».

   

2 ting husker jeg fra det jeg leste. Det første var dette: Egenrettferdigheten og egenkjærligheten er det seigeste ugresset som finnes. Da jeg leste det, rammet lovens ord meg i hjertet noe veldig, som et stikk. Det var nok slik som da Peter talte til folket på pinsedagen: «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet.» (Apg 2, 37). Her hadde jeg gått i uker og måneder og arbeidet på min egen fromhet og rettferdighet, og så var også det synd.

Det andre som jeg husker og som løste meg var ordet fra 1. Joh. 1, 7: Og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Da kom Jesus selv til meg gjennom det ordet og frigjorde samvittigheten min, og jeg fikk en enorm fred inne i hjertet mitt. Det er nok den det står om i Fil. 4, 7: Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. Denne Guds egen fred som går over all forstand kan ikke forklares, men bare erfares.

Jeg er glad i dette sangverset som er som tatt ut av min egen erfaring:

Jeg var fortapt og så ingen vei, da så jeg blodet, ja blodet.

Da ingen makt kunne frelse meg, da frelste blodet.

Da fikk jeg kaste min byrde av, da fikk jeg svømme i nådens hav.

Takk være blodet, ja blodet.

Tidligere misforstod jeg hva omvendelsen besto i. Omvendelsen er ikke omvendelse fra et grovere verdslig liv til et finere religiøst liv. Nei, omvendelsen er omvendelse til Jesus. Har du tatt imot ham, så er du omvendt. Det står skrevet: Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (Joh 1, 12).

   

Hva skjer når du tar imot Jesus? I det øyeblikk du tar imot Jesus, så blir du tilregnet Jesus med alt det som han er og har gjort. Samtidig blir du fraregnet, ikke tilregnet, alt det som du selv er og har gjort. På den måten står du i Jesus, ren og rettferdig for Gud. Ja, Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Det er derfor at det står: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8, 1).

Noen av mine taler (Lytt/Last ned)

Her er noen av talene mine som du kan laste ned eller lytte til. Bare trykk på linkene under.

                                                               




Joh 1,11-12. Den tro som frelser. 03.11.2019

Rom 10, 1. Tema: Bønn. 02.11.2019

Luk 2:15-20 -- Kristoffer Ueland

Luk 5:18-26 - Jesus helbreder syke -- Kristoffer Ueland

F2 - Hvordan bli brukt av Gud -- Kristoffer Ueland

Jona -- Kristoffer Ueland

Johannes 3 - Om å bli født på ny -- Kristoffer Ueland

1.Samuel 1:3-13 - Om Samuel -- Kristoffer Ueland

Rom 4:4-8 - Rettferdiggjørelsen -- Kristoffer Ueland